Første møte med Samfya

Jeg har nå tilbrakt en ukes tid i Samfya. Bussturen fra Lusaka tok 12,5 timer, og er ikke å anbefale for folk med sart helse eller store luksus-kriterier (…). Vi ankom holdeplassen i Samfya ca kl 05 på natten/ eller morgenen, alt ettersom man ser det.

Samfya er en liten rural landsby nord i Zambia, hvor lokalbefolkningen lever av fiske og jordbruk. Naturlandskapet er nokså frodig og Lake Bangeweulu er en viktig bidragsyter til folks føde og levebrød. Altså, det går mye i fisk. Det er også et lite handelssenter og et marked, og det sies meg at man kan få tak i nyheter importert fra Tanzania til en billig penge. Ellers ser sentrum ut som en scene fra en gammel Wester’n film. Lenger oppe i dalen står stråhyttene tett i tett, og folk titter med store øyne når jeg beveger meg gjennom landsbyen. Ellers på min vandring møter jeg på galende haner, høner som flakser, barn som bærer vann, kvinner som vasker klær i sumpen, menn som lager murstein og bygger hus, og flust av syklister. Dette er Afrikas versjon av Danmark. Barna ler, peker og roper muzungu (hviting), og de aller minste begynner å gråte når de ser meg. Noen drister seg til å spørre ”how are you”, men engelsken stopper som regel der. Det betyr i praksis at jeg blir nødt til å lære meg bemba, som er et av hovedspråkene i Zambia (av totalt 72 språk). Jeg drister meg utpå med ”mule shani”, som betyr ”hvordan har du det”, men det stopper sånn ca der for meg også. Ergo, kommunikasjonen er ikke helt på topp i skrivende stund.

Kommunikasjonsbarrierene eksisterer for så vidt innad i familien jeg bor hos også. Vertsfar James (35) snakker nokså godt engelsk, men det tok noen dager før jeg følte at vi var på nett. Mor Patience (29), som by the way er en veldig vakker dame, og deres rampete sønn Chibwe (5), er det ikke like lett å kommunisere med. Men det går seg vel til når jeg har lært meg flytende bemba (…). Vertsfar sin nevø Daniel (17) skal bo hos oss en måned mens skolen holder stengt. I tillegg bor vertsmor sin lillesøster Mwansa (16) her. Det er hun som tar seg av alt husarbeidet og matlagingen, i allefall midlertidig. Patience er nemlig høygravid og venter sitt andre barn i September. Det blir spennende! Det kommende familietilskuddet kommer antakelig til å sloss med flaggermusene på oven om å stjele nattesøvnen min (…).

Flaggermus og skadedyr er, i og for seg, et kapittel for seg selv. En hel hær med flaggermus har tydeligvis slått leir i et hulrom i taket, og på natterstid danses det rumba og skåles i rom der oppe. Det er, bokstavelig talt, hæla i taket og tenna i tapeten. Alt har sin sjarm, men mitt nye yrke som flaggermnuslortskuffer er vel ikke akkurat noe å sette på CV’en i ettertid. Ei heller at boligstatus per dags dato går under kategorien musebo(…). Da jeg skulle ut på kjøkkenet natt til fredag pilte det et digert beist gjennom stua og inn på kjøkkenet, før det krabbet oppover veggen og forsvant i et hull i taket. Jeg er neimen ikke sikker på om det var en rotte eller en mus. De siste to kveldene har det i tillegg raslet illevarslende i skapet på rommet mitt, men jeg har ingen planer om å undersøke saken ( i allefall ikke selv). Som min team-venn Øyvind pleier å si: You gotta love it!

For spesielt interesserte kan jeg informere om at kattevasken foretas ved hjelp av en kopp og en bøtte med oppvarmet vann. Jeg sitter på huk i badekaret (som ikke har annen funksjon enn beskrevet) og heller vann over meg, såper meg inn og skyller ved hjelp av koppen. Måltidene består av frokost inkludert loff med peanøttsmør eller syltetøy (ris med egg og tomatsaus i helgene) og nshima (en hvit deiglignende masse bestående av vann og maismel) med spinat og kjøtt eller fisk til lunsj og middag. Jeg klarer ikke å spise så mye, men venner meg til det sakte men sikkert. Herlig slankekur!

Far og mor spiser hver for seg. Jeg vet ikke om det er kulturelt eller praktisk betinget i dette tilfellet. Kanskje begge deler. Selv har jeg ikke helt fortstått min plass i familiene enda. Ved første måltid ble jeg plassert med far foran tv’en. Neste gang med mor og barn rundt spisebordet. Deretter var det tilbake i stua, og det virker som det er der jeg skal bli, så jeg har nesten slått meg til ro med det.

Det dumper stadig inn venner av James (vertsfar) som vil møte det nye familiemedlemmet som har ankommet (det vil si meg). Jeg hadde en lang samtale med en av de om blant annet det norske sosial-systemet, samboerskap, unge som flytter hjemmefra etter fullført videregående og at foreldrene dermed ikke bestemmer like mye i livene deres lenger. Han fortalte meg hvordan en mann her må gå fram når han ønsker å fri til sin kommende hustru. Først må han betale brudepenger til familien for sin tilkommende. Dette foregår via en mellommann. Når han så ønsker å gifte seg må han betale på ny. Da jeg fortalte at begge kjønn står fritt til å fri i Norge, kastet han hode til den ene siden, satte seg så lenger fram i sofaen, tittet på meg med kuleøyne og lo så han runget. Den samme bevegelsen ble gjentatt flere ganger under samtalen, og det var i grunn underholdende nok i seg selv. Han ga seg også over da jeg fortalte at folk bor sammen uten å være gift - og det med felles barn i tillegg, hvor liten innflytelse foreldre har på sine barns handlinger og at mange ikke går i kirken i det hele tatt. Jeg tror nesten det ble litt mye å ta innover seg, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var siste samtale.

De som kommer til å redde oppholdet her i Samfya er min fantastiske kontaktperson Charity (29) og hennes nydelige sønn Gift (3). De har, i tillegg til vertsfamilien min, tatt veldig godt i mot meg og åpnet sitt hjem og hjerte på fullt gap. Charity har tatt meg med rundt Samfya og presentert meg for kvinnene jeg skal jobbe med. Mitt oppdrag er hovedsakelig å organisere og assistere nettball og fotball for disse kvinnene. Det er nettopp mitt kjønn og bakgrunn innen utvikling som har blitt vektlagt som grunnlag for prosjektplassering, da det har vist seg å by på problemer å ha menn i denne stilling. Vi får nå se om mine egenskaper som nordboer med andre verdier og holdninger egner seg til å forstå kvinnenes behov. Jeg må innrømme at jeg føler meg noe malplassert. Hva vet vel en skarve nordmann om hvordan det er å vokse opp i en rural fiskelandsby nord i Zambia? I tillegg skal jeg assistere og veilede gymlærere på 3 ulike skoler med gymundervisningen. Den første måneden kommer til å gå med til å gjøre seg kjent med Samfya og eventuelle nøkkelpersoner. Om jeg overlever vel og merke(…). Det er nok av farer som lurer i farvannet. Det sies at det er krokodiller i innsjøen, og i tropestrøk der det er ferskvann er det også Bilharzia (parasitter som borer seg gjennom huden). Lokalbefolkningen sier at det ikke er Bilharzia i vannet, men det spørs om det blir noen svømmeturer på Copa Cabana med det første. Jeg har dristet meg til å vasse i vannet, så nå er det bare å vente i spenning på resultatet. Uansett, det sies at det som ikke tar livet av deg skal gjøre deg sterkere!

Ankomst Zambia og utplassering til Samfya

Vi fløy til Zambia fra Cape Town via Johannesburg 27. juli. Det var herlig å komme tilbake til Lusaka og treffe gamle venner som jeg ble kjent med i fjord. Zambia-teamet tilbrakte en uke sammen på Emmaus Spiritual Centre. Det er, som navnet tilsier, et kloster hvor studenter går på presteskole ellers i året. Her hadde vi teambuilding og ’spesifikk orientering’ om prosjektene vi skal jobbe med. På kveldstid ble det avlagt en og annen bytur til gamle trakter som Vegas, Alpha og The Lounge. Uten om dette fikk vi kun en fridag. Denne ble tilbrakt på Manda Hill og Arcades kjøpesentre for å gjøre innkjøp til utreisen. Senere samme kveld var vi på basketkamp på NASDEC og heiet fram NAPSA Hurricanes, laget til min venn og tidligere husvert, Mwape.

Det viste seg tidlig at oppholdet i Zambia ikke skulle bli helt som forventet. Av totalt 11 prosjekter ble jeg valgt som den eneste til å jobbe i Northern Province, nærmere bestemt Samfya. 1 av 11 – maks uflaks! Skuffelsen var stor over å måtte reise såpass langt av gårde og bli isolert fra resten av Zambia-teamet og venner som jeg har gledet meg til å bruke mer tid sammen med dette året. Jeg hadde vel heller ikke sett for meg at jeg skulle tilbringe et helt år uten vann i springen og med latrine i hagen (har toalett uten flush til bruk på natterstid), men jeg har bestemt meg for å give it a go, etter forhandlinger om ekstra perm. 15 dager fri er jo ikke stort når man er praktisk talt isolert fra omverdenen.

Ankomst Cape Town og 'Generell Orientering'

Det er nå en måned siden jeg reiselysten og entusiastisk forlot Norge med kurs mot det sydlige Afrika for å tilby mine tjenester som idrettsfrivillig i et Zambisk lokalsamfunn. Første stans var Paarl, som ligger ca en time utenfor Cape Town. Der hadde vi to uker med kursing før vi ble sendt til vertslandene hvor vi skal tilbringe det neste året av våre liv. Det var noe missnøye på grunn av lange dager og mye repetisjon av tidligere kurs, men vi ble kjent med mange herlige personligheter fra ulike land. Etter å ha gjort oss kjent i noen av Paarl’s lokalsamfunn arrangerte vi aktivitetsdag for barn og unge. Små og store møtte opp fra Chicago og Las Vegas (ja, de heter faktisk det), og det ble et vellykket arrangement. Selv arrangerte jeg leker for de minste barna sammen med Hilde, Line, Lisabeth og Gunhild fra Norge, og Monsa og Lebo fra Sør-Afrika. Dette var uten tvil den mest givende opplevelsen i løpet av de to kursukene.

Paarl er en liten men nokså godt utviklet Sør-Afrikansk by omgitt av fjell på alle kanter, men det er ikke spesielt mye å finne på om kveldene. Som nordmenn på tur ble det derfor avlagt hyppige besøk på nærmeste lokale bar, Crown’s Bar, som viste seg å være Sør-Afrikas eldste bar. Dette ble fort vår egen lille stambar under oppholdet og betjeningen lærte seg de enkeltes bestillinger. Grunnet mangel på DJ kom det hyppige låtønsker fra de norske gjestene, til eier Cholo’s store frustrasjon. 18. juli, som er Nelson Mandelas’s bursdag, dro vi inn til Cape Town hvor Mandela festivalen skapte liv og røre. Vi spiste på en afrikansk restaurant hvor vi fikk servert tradisjonell mat fra ulike deler av Afrika. Etterpå ble det en tur ut for å oppleve hva Cape Town har å by på av uteliv. Partyfaktoren var høy, så dette ga mersmak!

Avskjedsmiddagen med alle SCORE-deltakerne ble holdt på en gammel vingård i Paarl. Avreisen var etterlengtet da de to kursukene var over, men det var trist og ta farvel med gamle og nye venner. Noen har man lært å kjenne i løpet av det siste halvåret hjemme i Norge, og mange av våre nye bekjentskaper får vi kanskje aldri se igjen.