Det har meg kommet for øret at det er på høy tid å oppdatert bloggen. Det har vært tyst på denne kanten i det siste, men det vil ikke si at det har gått stille for seg. Tvert derimot! I desember vendte jeg nesa mot Sør-Afrika hvor de idrettsfrivillige var samlet for en ukes julekalas og kurs i regi av Norges Idrettshøyskole som en del av årsenheten ’Idrett, kultur og utviklingssamarbeid’. Under kursuken bodde vi trygt bak lås og slå på Western Cape University, som også er kjent som Nelson Mandela’s universitet. Ikke for at DET stoppet oss fra å gjøre Cape Town utrygt på natterstid i julesesongen må du tro. Vi startet uken med en rocka the Killers konsert i Paarl, for øvrig en fantastisk (musikk-) opplevelse, for deretter å ikle oss finstasen for en noe mer klassisk Cats musikal. Toppen av kransekaka var den akk så festlige og særnorske tradisjonen: julebord! 18 stivpyntede frivillige, samt et par representanter fra henholdsvis NIF og NIH (Norges Idrettshøgskole), stilte forventningsfulle til fest og moro på en bergknaus med fantastisk utsikt over Cape Town. Det ble spilt og sunget julemusikk på veien fram til lokalet, hvor julemåltidet ble inntatt med hevede glass, allsang og god stemning. Litt dans ble det også tid til før kremen av norsk ungdom vendte nesa mot sentrum, og selv den mannlige studiekoordinatoren ble svingt rundt av gruppas selvutnevnte drama-queen fra Florø (uten å nevne navn…).
Etter ”studieturen” var det tid for jentetur i Cape Town-Paarl-Stellenboch-Hermanus- området. Stine, Hilde, Lisabet og jeg la ut på en aldri så liten roadtrip for å se hval i Hermanus og smake vin i Paarl/Stellenboch. Vi så dessverre ingen hval i Hermanus da hvalsesongen akkurat var over, men vi fikk da i allefall sett delfiner og padlet i kajakk blant seler. Vi så for øvrig hval på stranda i Camp Bay i Cape Town før vi dro, så det gjorde ingen ting at planene ble noe endret i Hermanus. Spesielt ikke siden vi fikk vårt eget splitter nye ”strandhus” og boltre oss på for en natt etter et halvt år med ’sardin i boks - tilværelse’. Som seg hør og bør holdt vi selvsagt en liten privat innflytningsfest i kåken vår. I Stellenboch bodde vi noe mer primitivt, men allikevel kummelig nok blant hvite murbyggninger (og folk) i den ’victoriansk-inspirerte’ byen. Det var kun Stine og jeg som kom oss på vin og ostesmaking, men vi hadde til gjengjeld en fantastisk tur i det vakre fjellandskapet rundt i Eastern Cape. På vei tilbake til Cape Town dro vi innom og kikket på pingviner i kjole og hvitt like ved Kapp det gode håp, før vi atter en gang var på plass i Cape Town. De siste dagene før firkløveret skilte vei var det party, shopping, strandliv, fjellvandring på Table Mountain, visitt på cella til Nelson Mandela på Robben Island og fallskjermhopping som stod på menyen. Sistnevnte var en fantastisk opplevelse, selv om kroppen min ikke syntes det var helt naturlig å bli kastet utfor et fly i 10 000 fots høyde. Kan du skjønne det?! Jeg var i transe i flere timer etterpå, men det var absolutt verdt det. Been there, done that. Check!
Etter uanmeldt å ha trappet opp på døra hos samtlige familiemedlemmer og venner som årets julegave anno 2009 da jeg egentlig skulle feriert i Sør-Afrika, fikk jeg selv en trivelige overraskelse da jeg atter en gang satte mine føtter på zambisk jord på nyåret. Jeg ble tilbudt å flytte til Lusaka og jobbe for NOWSPAR, en organisasjon som setter kvinner og idrett i forsetet. Det var rart å komme tilbake til varmen etter å ha tilbrakt julen hjemme i vinterlandskap og velstand. På vei fra flyplassen kjørte vi gjennom de fattigste områdene av Lusaka, og selv om dette er en betydelig del av hverdagen min her nede fikk jeg virkelig kjenne kontrastene på kroppen. Vel framme i bydelen Bauleni forentes alle de idrettsfrivillige for et SCORE-seminar før det var tid for å reise tilbake til våre respektive lokalsamfunn. Selv satte jeg av gårde til Samfya, der jeg avsluttet arbeidet mitt og tok farvel med samtlige venner, ungdommer og barn.
fredag 26. mars 2010
onsdag 25. november 2009
I heksedoktorens hender
Siden jeg ankom Samfya har jeg hørt mang en røverhistorie om heksekraft, magiske krokodiller og folk som har blitt alvorlig syke av trolldom. Tidligere har heksedoktorer vært fremmed for meg, festlige tekster observert på diverse skilt, men jeg har nå stiftet nærmere bekjentskap med disse okkulte maktene. Jeg har lagt min skjebne i en heksedoktors hender.
Det hele startet med at den kjære og (etter utallige represjoner) endelig funksjonelle sykkelen min ble stjålet utenfor huset til Charity i forrige uke. Vi anmeldte tyveriet til politiet samme dag. Konstabelen som tok i mot anklagen kunne rapportere om at gjerningsmannen antakelig var en fange de hadde sluppet fri tidligere på dagen. Jeg ble forhørt om hendelsen, en for så vidt langtekkelig prosess, men onkel politi var ikke så interessert i å høre detaljene om sykkelen. Noe sier meg ergo at saken min ikke akkurat ble satt øverst på prioriteringslista. Jeg har nå derfor gått drastisk til verks for at sykkelen skal komme til rette og oppsøkt en heksedoktor. Jeg har da ikke noe å tape?!
Planen om å avlegge denne heksedoktoren en visitt ble lagt da jeg fortalte David, en av SCORE ungdomslederne, om sykkeltyveriet. David fortalte om heksedoktorer som kan kaste forbannelser over tyver som gjør de syke og dermed skremmer de til å levere tilbake tyvgodset til dens rette eier. Han mente bestemt at dette kunne hjelpe meg. Jeg lirte fårete av meg at det var verdt et forsøk, og da var det gjort (!). Vi avtale at han skulle plukke meg opp å ta meg med til en heksedoktor med spesialkompetanse på dette området dagen etter.
Pliktoppfyllende og nesten presis, som er et unntak på disse kanter, ankom David Musebo Zoologiske som planlagt. Vi la i vei for å oppsøke heksedoktoren i Chilumba først, men han var dessverre på oppdrag i Mansa. Vi fortsatte derfor videre langs landeveien til Malombola, hvor et laken på sirlig grønn håndskrevet bemba viste oss hvilken retning vi skulle gå. Vi bevegde oss så inn i labyrinten av stråhytter og spurte en liten gutt hvor vi kunne finne heksedoktoren. En hel skare av barn fulgte nysgjerrig etter oss til vi ankom en bitte liten hytte, hvor et nytt håndskrevet laken fortalte meg at vi var kommet til rett sted. En liten nett kone spratt opp fra skyggen av husveggen og kom løpende mot oss for å ønske velkommen. Hun forsvant så straks inn i stråhytta, antakelig for å gjøre klart for de nyankomne gjestene, og ropte deretter ”karibu” (som betyr velkommen på swahili). Vi takket pent for invitasjonen og trådte innenfor døra. Stråhytta var en liten toroms (bokstavelig talt 2 rom) og stua hadde så vidt plass til en minimal toseter og et par stoler. Veggene var nesten tomme, bortsett fra et par håndskevne plakater og et urtemedisiner sertifikat tildelt Mary Nyumba. Det var altså den lille kona i egen person som var selveste heksedoktoren av Malombola.
Den lille kona var iført en rosa småskitten genser og en stjernemønstret grønn, gul og blå shitenge. Det krusete håret var festet tilfeldig i nakken, og jeg bet meg merke i at hun hadde en pent Collgate smil. Hun var usedvanlig blid og på langt nær den mystiske og høytydelige personen jeg hadde sett for meg. Vi tok plass i stua og David fortalte den lille kona om problemet med den stjålne sykkelen. Kona nikket, smilte og lo om hverandre, så kom dommen. Hun kunne fortelle at hun hadde drømt at det skulle komme en muzungu og be henne om hjelp med å hele hovne føtter. David fortalte at det var slik åndene hadde gitt henne et hint om at vi skulle komme og deretter sendt oss til henne. Selv om jeg slet for å holde maska, kunne jeg ikke la være å senke en aldri så liten tanke til de vonde anklene mine hvor et par litt for stive sko hadde gnagd seg inn i huden og lagd en sirlig dam av blod kun et par dager i forveien. Lar man seg rive med, så kan man vel komme i fare for å synes det er en smule creepy (…).
En mann, som jeg antar var ektemannen hennes, kom inn i hytta og tok fram diverse sertifiseringsbevis som beviste at høvdingen har godkjent kona som urtemedisiner i Samfya. Jeg ble spurt om jeg ønsket gjerningsmannen av sykkeltyveriet død, og jeg forsikret de om at det var slett ikke nødvendig, et svar som så ut til å gjøre henne fornøyd. Jeg ble så fortalt at jeg for den nette sum av 50 000 kwacha (ca 80 NOK) kunne bli den stolte eier av noen urter som skulle hjelpe henne å komme i kontakt med de 6 åndene Mulenga, Musonda osv. Jeg uttrykte at jeg syntes det var noe dyrt, men skribenten i meg valgte allikevel å takke ja til tilbudet. Hva er vel skarve 80 norske kroner mot en god historie, og i beste fall en heksedoktor (med god kontakt med landsbyhøvdingen) som løper rundt i Samfya på leting etter sykkelen?!
Vi vurderte så hvilken metode som ville være best for å komme i kontakt med åndene. Første forslag var å plante urter i hagen til Charity der sykkelen hadde stått. Men dette forslaget ble forkastet da jeg sa at jeg måtte spørre om tillatelse, i tilfelle det ville kollidere med huseiers kristne tro. Det ble isteden bestemt at jeg skulle bade i urter hver dag til sykkelen er på plass. Jeg ble bedt om å ofre 5000 kwacha for seremonien, men det resterende beløpet skal jeg komme tilbake å betale når sykkelen har kommet vel til rette.
Før selve seremonien ble jeg bedt om å ta av meg skoene og sette meg på en opprevet maismel-pose på gulvet med føttene pekende mot heksedoktoren. Hun rotet i en balje med løv og fant fram et par friske blader blant de ellers visne vekstene. 3 skåler og et hvitt tørkle som inneholdt en bibel ble tatt fram (man får visst presset inn kristendommen i alt som er…). Tørkleet surret hun rundt hodet. De 3 skålene ble stilt på rekke, den største plassert i midten med en hvit jordklump oppi. Jeg ble spurt om jeg gikk i kirken, og valget diplomatisk å svare at jeg ikke er katolikk, men protestant. Jeg fikk beskjed om at hun ville utføre noen bønner på bemba, men det skulle jeg ikke engste meg for. Bibelen ble så åpnet, og hun ba for å komme i kontakt med åndene og takket for at jeg ikke ønsket livet av sykkeltyven. Den hvite jordklumpen ble lagt på gulvet på undersiden av føttene mine mens hun kommuniserte med åndene. Jeg skulle ønske jeg forstod hva som ble sagt, men alt foregikk selvsagt på bemba. Jeg ble bedt om å legge en 5000 seddel i en av skålene. Jeg la seddelen i den største skåla i midten og heksedoktoren la den hvite jordklumpen oppå. Denne handlingen ble utført som en ofring til åndene, tror jeg. Deretter ble jeg overrakt 2 friske blader, som jeg skal ha i lommeboka til tyven har levert tilbake sykkelen. I tillegg pakket hun inn fire kvister, som jeg skal putte i badevannet hver dag, samt en liten bit av den hvite jordlumpen, som kun var ment for første gangs bruk. Jeg ble fortalt at det var viktig å bade hele meg og uttale ’my bike shall follow me’ en gang om dagen, helt til sykkelen er på plass. Dette skulle, hvis magien virker, visstnok skje i løpet av to uker. Første uke med urtebad er nå gjennomført, så da er det bare å vente på at sykkelen dukker opp. My bike shall follow me!
Det hele startet med at den kjære og (etter utallige represjoner) endelig funksjonelle sykkelen min ble stjålet utenfor huset til Charity i forrige uke. Vi anmeldte tyveriet til politiet samme dag. Konstabelen som tok i mot anklagen kunne rapportere om at gjerningsmannen antakelig var en fange de hadde sluppet fri tidligere på dagen. Jeg ble forhørt om hendelsen, en for så vidt langtekkelig prosess, men onkel politi var ikke så interessert i å høre detaljene om sykkelen. Noe sier meg ergo at saken min ikke akkurat ble satt øverst på prioriteringslista. Jeg har nå derfor gått drastisk til verks for at sykkelen skal komme til rette og oppsøkt en heksedoktor. Jeg har da ikke noe å tape?!
Planen om å avlegge denne heksedoktoren en visitt ble lagt da jeg fortalte David, en av SCORE ungdomslederne, om sykkeltyveriet. David fortalte om heksedoktorer som kan kaste forbannelser over tyver som gjør de syke og dermed skremmer de til å levere tilbake tyvgodset til dens rette eier. Han mente bestemt at dette kunne hjelpe meg. Jeg lirte fårete av meg at det var verdt et forsøk, og da var det gjort (!). Vi avtale at han skulle plukke meg opp å ta meg med til en heksedoktor med spesialkompetanse på dette området dagen etter.
Pliktoppfyllende og nesten presis, som er et unntak på disse kanter, ankom David Musebo Zoologiske som planlagt. Vi la i vei for å oppsøke heksedoktoren i Chilumba først, men han var dessverre på oppdrag i Mansa. Vi fortsatte derfor videre langs landeveien til Malombola, hvor et laken på sirlig grønn håndskrevet bemba viste oss hvilken retning vi skulle gå. Vi bevegde oss så inn i labyrinten av stråhytter og spurte en liten gutt hvor vi kunne finne heksedoktoren. En hel skare av barn fulgte nysgjerrig etter oss til vi ankom en bitte liten hytte, hvor et nytt håndskrevet laken fortalte meg at vi var kommet til rett sted. En liten nett kone spratt opp fra skyggen av husveggen og kom løpende mot oss for å ønske velkommen. Hun forsvant så straks inn i stråhytta, antakelig for å gjøre klart for de nyankomne gjestene, og ropte deretter ”karibu” (som betyr velkommen på swahili). Vi takket pent for invitasjonen og trådte innenfor døra. Stråhytta var en liten toroms (bokstavelig talt 2 rom) og stua hadde så vidt plass til en minimal toseter og et par stoler. Veggene var nesten tomme, bortsett fra et par håndskevne plakater og et urtemedisiner sertifikat tildelt Mary Nyumba. Det var altså den lille kona i egen person som var selveste heksedoktoren av Malombola.
Den lille kona var iført en rosa småskitten genser og en stjernemønstret grønn, gul og blå shitenge. Det krusete håret var festet tilfeldig i nakken, og jeg bet meg merke i at hun hadde en pent Collgate smil. Hun var usedvanlig blid og på langt nær den mystiske og høytydelige personen jeg hadde sett for meg. Vi tok plass i stua og David fortalte den lille kona om problemet med den stjålne sykkelen. Kona nikket, smilte og lo om hverandre, så kom dommen. Hun kunne fortelle at hun hadde drømt at det skulle komme en muzungu og be henne om hjelp med å hele hovne føtter. David fortalte at det var slik åndene hadde gitt henne et hint om at vi skulle komme og deretter sendt oss til henne. Selv om jeg slet for å holde maska, kunne jeg ikke la være å senke en aldri så liten tanke til de vonde anklene mine hvor et par litt for stive sko hadde gnagd seg inn i huden og lagd en sirlig dam av blod kun et par dager i forveien. Lar man seg rive med, så kan man vel komme i fare for å synes det er en smule creepy (…).
En mann, som jeg antar var ektemannen hennes, kom inn i hytta og tok fram diverse sertifiseringsbevis som beviste at høvdingen har godkjent kona som urtemedisiner i Samfya. Jeg ble spurt om jeg ønsket gjerningsmannen av sykkeltyveriet død, og jeg forsikret de om at det var slett ikke nødvendig, et svar som så ut til å gjøre henne fornøyd. Jeg ble så fortalt at jeg for den nette sum av 50 000 kwacha (ca 80 NOK) kunne bli den stolte eier av noen urter som skulle hjelpe henne å komme i kontakt med de 6 åndene Mulenga, Musonda osv. Jeg uttrykte at jeg syntes det var noe dyrt, men skribenten i meg valgte allikevel å takke ja til tilbudet. Hva er vel skarve 80 norske kroner mot en god historie, og i beste fall en heksedoktor (med god kontakt med landsbyhøvdingen) som løper rundt i Samfya på leting etter sykkelen?!
Vi vurderte så hvilken metode som ville være best for å komme i kontakt med åndene. Første forslag var å plante urter i hagen til Charity der sykkelen hadde stått. Men dette forslaget ble forkastet da jeg sa at jeg måtte spørre om tillatelse, i tilfelle det ville kollidere med huseiers kristne tro. Det ble isteden bestemt at jeg skulle bade i urter hver dag til sykkelen er på plass. Jeg ble bedt om å ofre 5000 kwacha for seremonien, men det resterende beløpet skal jeg komme tilbake å betale når sykkelen har kommet vel til rette.
Før selve seremonien ble jeg bedt om å ta av meg skoene og sette meg på en opprevet maismel-pose på gulvet med føttene pekende mot heksedoktoren. Hun rotet i en balje med løv og fant fram et par friske blader blant de ellers visne vekstene. 3 skåler og et hvitt tørkle som inneholdt en bibel ble tatt fram (man får visst presset inn kristendommen i alt som er…). Tørkleet surret hun rundt hodet. De 3 skålene ble stilt på rekke, den største plassert i midten med en hvit jordklump oppi. Jeg ble spurt om jeg gikk i kirken, og valget diplomatisk å svare at jeg ikke er katolikk, men protestant. Jeg fikk beskjed om at hun ville utføre noen bønner på bemba, men det skulle jeg ikke engste meg for. Bibelen ble så åpnet, og hun ba for å komme i kontakt med åndene og takket for at jeg ikke ønsket livet av sykkeltyven. Den hvite jordklumpen ble lagt på gulvet på undersiden av føttene mine mens hun kommuniserte med åndene. Jeg skulle ønske jeg forstod hva som ble sagt, men alt foregikk selvsagt på bemba. Jeg ble bedt om å legge en 5000 seddel i en av skålene. Jeg la seddelen i den største skåla i midten og heksedoktoren la den hvite jordklumpen oppå. Denne handlingen ble utført som en ofring til åndene, tror jeg. Deretter ble jeg overrakt 2 friske blader, som jeg skal ha i lommeboka til tyven har levert tilbake sykkelen. I tillegg pakket hun inn fire kvister, som jeg skal putte i badevannet hver dag, samt en liten bit av den hvite jordlumpen, som kun var ment for første gangs bruk. Jeg ble fortalt at det var viktig å bade hele meg og uttale ’my bike shall follow me’ en gang om dagen, helt til sykkelen er på plass. Dette skulle, hvis magien virker, visstnok skje i løpet av to uker. Første uke med urtebad er nå gjennomført, så da er det bare å vente på at sykkelen dukker opp. My bike shall follow me!
torsdag 29. oktober 2009
Når nettene blir lange
Ettersom denne bloggen er beregnet å beskrive min hverdag som idrettsfrivillig, er det på høy tid at jeg belyser nettopp hva mine dager i Samfya går ut på. For det første kan jeg meddele at jeg har gjort sport av å forlenge nettene, rett og slett for å slå i hjel noen overflødige timer, da det foreløpig er ganske stille på arbeidsfronten. Og skal jeg være ærlig, så er det like greit. Det er en grunn til at det eksisterer alkoholproblemer spesielt på bygda, og det er (blant annet) mangel på annet å bedrive dagene med. Ergo har jeg konkludert med at det er mye bedre å slå i hjel noen timer med søvn enn å knerte leveren med alkohol. For de som kjenner meg godt, så trenger jeg sikkert ikke å nevne at jeg ikke er så verst fornøyd med den konklusjonen (…). Men det skal også sies at når jeg haler meg ut av sengen mange timer etter resten av familien, så viser ikke uret mer enn 09 – noe som fortsatt er veldig sent her i Zambia. Min hostsøster står opp kl 05 hver eneste dag for å gjøre sine plikter før hun går på skolen, og far har den siste tiden stått opp kl 03 for å studere til eksamen. Jeg, derimot, kjører med andre ord samme døgnrytme i Zambia som hjemme i Norge. Men jeg ser da på ingen måte noen grunn til å forandre på det - særlig ikke når alternativet er å tvinne tomler, eller å henge på barer som får selv de bruneste bulene på Grønland til å minne om luksuriøse Bagatell i Bygdøy Allé.
En dag stod jeg opp klokken 07 for å informere ungdommen som skulle deltatt på en Kicking AIDS Out workshop at den var blitt utsatt til dagen etter. Da uret viste 12 syntes jeg allerede at dagen hadde vært uendelig lang der jeg gikk og ventet på at klokken skulle bli 14, da jeg skulle ha møte med gymlærerne på Samfya Basic School og diskutere videre framgang på gymfronten. Etter å ha innsett at det ikke kommer til å skje noen verdens ting om jeg ikke tar initiativ selv, har jeg nå tatt sakene i egne hender og trappet opp på rektors kontor helt alene (men på ingen måte med halen mellom beina). Etter 2 måneder og 4 forsøk har jeg endelig klart å få oversikt over gymtimene og gymlærerne jeg skal assistere og veilede, ganske så fornøyd med at strevet til slutt har gitt resultater. Det er som de sier: Den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves!
Nåja, nå skal vi ikke bli eplekjekke! Når jeg nå har håvet inn gym-timeplanen skulle én tro at det ikke skulle være noen sak å komme i gang med samarbeidet, men så feil kan man ta (…). Jeg har forstått at det ikke bare er gledelig å få en idrettsfrivillig med på laget, særlig ikke en som spør lærerne hvilke aktiviteter de pleier å gjennomføre med elevene. Forståelig nok (!). Når man egentlig sniker seg unna når timeplanen indikerer fysisk aktivitet, så har man jo heller ikke noe å bidra med når man blir stilt til veggen og må svare for seg. Dette resulterte i at møtet jeg hadde med lærerne ble nokså kort og lite innholdsrikt, men til slutt kom vi nå i allefall fram til at vi skal inkludere planlegging av gymtimene i lærernes ukentlige planleggingsdag.
I tillegg til utfordringene jeg møter i skoleverket, har jeg også innsett at det byr på uante utfordringer å arbeide med kvinnelagene. Blant de 9 kombinerte nettball/fotball-lagene jeg skal assistere har jeg enda til gode å se noen av kvinnene møte opp på trening. Gang på gang har jeg spurt når de ulike lagene trener, men når jeg møter opp er det ingen til stede. Ofte skyldes det at hele laget er opptatt med en begravelse, noe som er en langvarig prosess på disse kanter. Det har altså vært vanskelig å komme i gang både på skolene og med kvinnelagene, men jeg gir ikke opp så lett. Jeg har nå begynt å involvere ungdomsledere (peer leaders) til å lede aktiviteter for barn og unge etter skoletid. Vi har fått klarsignal fra rektor ved Samfya Basic School til å bruke skolens idrettsbaner og utstyr, og jeg ser optimistisk og målrettet på dette prosjektet. Ved å la det bli ungdommens eget prosjekt gjør jeg nå et tappert forsøk på å oppnå et bærekraftig resultat. Og jeg må si at det er en herlig gjeng jeg har med å gjøre. De mange ulike og festlige personlighetene gruppa er satt sammen av skaper liv og røre rundt seg, blant annet noen unge menn som (selvforklarlig) går under kallenavnet ’the Jamaican Boys’.
Uten om å sove, slikke sol på beachen og forsøke å få ting opp og gå i lokalsamfunnet, kan jeg legge til at jeg også tilbringer dagene med å synge japanske viser. Jeg har ironisk nok kanskje lært meg flere japanske gloser enn Bemba, grunnet en klype japanske frivillige som også er stasjonert ved Samfya Basic School. Hver ettermiddag arrangerer K, en ung mann som både ligner på og idealiserer Che Guevara, musikklubb for de som måtte være interessert. Bakgrunnen for denne musikklubben er en japansk festival de planlegger å gjennomføre i slutten av oktober. Og jeg er da ikke dårligere enn at jeg stiller opp der det skjer jeg heller og synger av full hals på min beste japansk: Ya wa na ha-to ga shi bi re ru ko ko chi yoi ha ri no shi ge ki, som kan oversettes med noe slikt som at ’hjertet mitt er paralysert’. Vi får håpe vi rekker å gjennomføre festivalen før regntida starter. Men mens nettene blir lange og kulda setter inn, så får ikke vesle musemor sagt til ungeflokken sin at ’hvis ingen går i fella, men passer seg for den, så skal alle sammen snart få feire jul igjen’, for hostfar har nå endelig gått aktivt inn for å ta livet av samtlige rotter og mus i Musebo Zoologiske. Heisann og hoppsann og fallerallera!
Digresjon: Om dette innlegget har blitt publisert, har det endelig lykkes etter flere dagers iherdig forsøk…
En dag stod jeg opp klokken 07 for å informere ungdommen som skulle deltatt på en Kicking AIDS Out workshop at den var blitt utsatt til dagen etter. Da uret viste 12 syntes jeg allerede at dagen hadde vært uendelig lang der jeg gikk og ventet på at klokken skulle bli 14, da jeg skulle ha møte med gymlærerne på Samfya Basic School og diskutere videre framgang på gymfronten. Etter å ha innsett at det ikke kommer til å skje noen verdens ting om jeg ikke tar initiativ selv, har jeg nå tatt sakene i egne hender og trappet opp på rektors kontor helt alene (men på ingen måte med halen mellom beina). Etter 2 måneder og 4 forsøk har jeg endelig klart å få oversikt over gymtimene og gymlærerne jeg skal assistere og veilede, ganske så fornøyd med at strevet til slutt har gitt resultater. Det er som de sier: Den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves!
Nåja, nå skal vi ikke bli eplekjekke! Når jeg nå har håvet inn gym-timeplanen skulle én tro at det ikke skulle være noen sak å komme i gang med samarbeidet, men så feil kan man ta (…). Jeg har forstått at det ikke bare er gledelig å få en idrettsfrivillig med på laget, særlig ikke en som spør lærerne hvilke aktiviteter de pleier å gjennomføre med elevene. Forståelig nok (!). Når man egentlig sniker seg unna når timeplanen indikerer fysisk aktivitet, så har man jo heller ikke noe å bidra med når man blir stilt til veggen og må svare for seg. Dette resulterte i at møtet jeg hadde med lærerne ble nokså kort og lite innholdsrikt, men til slutt kom vi nå i allefall fram til at vi skal inkludere planlegging av gymtimene i lærernes ukentlige planleggingsdag.
I tillegg til utfordringene jeg møter i skoleverket, har jeg også innsett at det byr på uante utfordringer å arbeide med kvinnelagene. Blant de 9 kombinerte nettball/fotball-lagene jeg skal assistere har jeg enda til gode å se noen av kvinnene møte opp på trening. Gang på gang har jeg spurt når de ulike lagene trener, men når jeg møter opp er det ingen til stede. Ofte skyldes det at hele laget er opptatt med en begravelse, noe som er en langvarig prosess på disse kanter. Det har altså vært vanskelig å komme i gang både på skolene og med kvinnelagene, men jeg gir ikke opp så lett. Jeg har nå begynt å involvere ungdomsledere (peer leaders) til å lede aktiviteter for barn og unge etter skoletid. Vi har fått klarsignal fra rektor ved Samfya Basic School til å bruke skolens idrettsbaner og utstyr, og jeg ser optimistisk og målrettet på dette prosjektet. Ved å la det bli ungdommens eget prosjekt gjør jeg nå et tappert forsøk på å oppnå et bærekraftig resultat. Og jeg må si at det er en herlig gjeng jeg har med å gjøre. De mange ulike og festlige personlighetene gruppa er satt sammen av skaper liv og røre rundt seg, blant annet noen unge menn som (selvforklarlig) går under kallenavnet ’the Jamaican Boys’.
Uten om å sove, slikke sol på beachen og forsøke å få ting opp og gå i lokalsamfunnet, kan jeg legge til at jeg også tilbringer dagene med å synge japanske viser. Jeg har ironisk nok kanskje lært meg flere japanske gloser enn Bemba, grunnet en klype japanske frivillige som også er stasjonert ved Samfya Basic School. Hver ettermiddag arrangerer K, en ung mann som både ligner på og idealiserer Che Guevara, musikklubb for de som måtte være interessert. Bakgrunnen for denne musikklubben er en japansk festival de planlegger å gjennomføre i slutten av oktober. Og jeg er da ikke dårligere enn at jeg stiller opp der det skjer jeg heller og synger av full hals på min beste japansk: Ya wa na ha-to ga shi bi re ru ko ko chi yoi ha ri no shi ge ki, som kan oversettes med noe slikt som at ’hjertet mitt er paralysert’. Vi får håpe vi rekker å gjennomføre festivalen før regntida starter. Men mens nettene blir lange og kulda setter inn, så får ikke vesle musemor sagt til ungeflokken sin at ’hvis ingen går i fella, men passer seg for den, så skal alle sammen snart få feire jul igjen’, for hostfar har nå endelig gått aktivt inn for å ta livet av samtlige rotter og mus i Musebo Zoologiske. Heisann og hoppsann og fallerallera!
Digresjon: Om dette innlegget har blitt publisert, har det endelig lykkes etter flere dagers iherdig forsøk…
Hva er hverdag
Å sitte på en bambusmatte i skyggen av et mangotre mens hønene rasler i løvet på leting etter mat. Å høre bongotrommene dundre i takt med bassen fra den lokale puben og undres over det ekstreme lydnivået. Å se kvinner iført shitenge balansere vann og ved på hodet, mens barna deres gynger opp og ned bak på ryggen i takt med mødrenes smidige men bestemte hoftebevegelser. Å ergres over at strømmen går for endte gang på en og samme uke, og kanskje til og med for andre gang samme dag. Å kjenne solen steke mot issen og nyte en avkjølende dukkert, mens fersk fisk ligger lett henslengt på grillen klar til å bli fortært av en sulten mage. Å spise nshima og fisk til lunsj og middag dag etter dag og drømme seg hjem til taco, hjemmelagd pizza og mors julemiddag. Å kjenne det rumle i magen fordi tilstanden ikke er helt som den skal, og vite at dette er helt normalt. Ja, da vet du at du er i Afrika!
torsdag 17. september 2009
Mysterium i Musebo Zoologiske
Jeg vil starte dette innlegget med å meddele at jeg har vært på nippet til å gjennomgå opptil flere fryktfremkallende hjerteattakk den siste tiden. Disse skyldes ganske enkelt nærværet til noen av de ikke-menneskelige beboerne i Musebo Zoologiske, som jeg nå har valgt å kalle mitt nye hjem (ganske enkelt fordi det stadig flytter inn nye beboere her). Nyankommet er nå 4 høner og ekle larvelignende innsekter som kan fly. Sistnevnte ser ut til å trives med å fly i sirkel over myggnettingen på rommet mitt, hvor de lager en irriterende summelyd. Det ser i grunn ut som de er overstadig beruset (mulig de har vært på fest hos flaggermusene på loftet og fått litt for mye Rom og Cola). Jeg har også vært vitne til et mord i Musebo Zoologiske. En morgen våknet jeg opp av at noen, bokstavelig talt, skrek for sitt liv ute i hagen. Jeg tittet ut og så hostfar med en stor kniv i neven mens brødrene mine holdt offeret nede. Det var riktig nok en geit familien holdt på å ta livet av, men det gjorde ikke saken noe mindre dramatisk i mine øyne. Fristelsen for å si at jeg hadde glemt å nevne at jeg er vegetarianer meldte seg brått. Jeg har strengt tatt ikke behov for å se middagen i øynene før den tar sitt siste sukk. Jada, det er gøy på landet! Sånt no ha’kke de i by’n!
Men tilbake til de nærliggende hjerteattakkene jeg var i ferd med å fortelle om, to av de opplevde jeg med ganske korte mellomrom for et par kvelder siden (det kan umulig være sunt). Første gang hjertet mitt nærmest stoppet opp, etter å ha slått kollbøtte og salto morttale, var da en mus kom stormende ut av skapet på rommet mitt på god vei mot mine bare hvite føtter (jeg har blitt nokså bevisst min ’velsignede’ hvite hudfarge de siste ukene…). Heldigvis visste musa bedre og snudde på hælen da den fikk se meg, antakeligvis like redd som den ’store vennlige kjempen’ på utsiden av museboligen. Jeg dristet meg til å åpne skapet da jeg… *men hva i svarte*… Hvem er det som har lagt en håndfull jordnøtter i skapet?! Dette er og blir et mysterium, og det vekket den lille Frøken Detektiv i meg. Jeg svinset ut i stua for å spørre søster Moansa om det var en grunn til at det lå nøtter i skapet mitt. Hun ble med inn på rommet mitt, men så (til min store skuffelse) like overrasket ut som meg selv. Hun hentet pliktoppfyllende, som en ekte Afrikansk tenåringsjente, kost og feiebrett for å fjerne det plantede dyreforet. Jeg kom altså ikke fram til noen løsning på kveldens ’nøtter’ – bokstavelig talt.
Kveldens andre skrekkmoment meldte seg da jeg varm og tilfreds trådte inn på rommet mitt etter et behagelig kveldsbad (som fortsatt innebærer en kopp og en bøtte med oppvarmet vann). Denne gangen var det en uskyldig gekko som fikk gleden av å bivåne den ’store vennlige kjempens’ angstanfall, en mulig bivirkning av allerede å være på vakt. Nå er det nok noen som tenker at jeg har blitt over gjennomsnittet skvetten, eller at jeg begynner å bli paranoid. Jeg må derfor legge til at jeg ikke skvatt det minste da jeg møtte 4 rotter på kjøkkenet litt senere. Jeg har vent meg til at de klatrer opp veggen og forsvinner i hullet i taket når jeg åpner kjøkkendøren på vidt gap. Det er bare å vente til de har forsvunnet opp i rottereiret sitt, så er kysten klar. Dette er jo HELT normalt, ikke noe å bry seg om – ”for de kommer ikke til å bite”!
Det skal legges til at jeg fikk hostfar og bror til å gjennomgå samme prosedyre med kost og feiebrett for å fjerne et lite lager Donald-Duck-nøtter for kun få uker siden, etter at jeg hørte skumle lyder i skapet om natten. Det er noe mistenkelig at det da igjen ligger nøtter i skapet (…). Jeg føler at det er noen som prøver å spille meg et puss. Kanskje kollegene mine har inngått en hemmelig avtale med vertsfamilien, eller så er det den lokale arbeidsgiveren som prøver å finne en uoriginal måte for å drive meg ut av organisasjonen. Jeg oppfordrer samtlige til å komme med kreative løsninger på denne nøtten!
Men tilbake til de nærliggende hjerteattakkene jeg var i ferd med å fortelle om, to av de opplevde jeg med ganske korte mellomrom for et par kvelder siden (det kan umulig være sunt). Første gang hjertet mitt nærmest stoppet opp, etter å ha slått kollbøtte og salto morttale, var da en mus kom stormende ut av skapet på rommet mitt på god vei mot mine bare hvite føtter (jeg har blitt nokså bevisst min ’velsignede’ hvite hudfarge de siste ukene…). Heldigvis visste musa bedre og snudde på hælen da den fikk se meg, antakeligvis like redd som den ’store vennlige kjempen’ på utsiden av museboligen. Jeg dristet meg til å åpne skapet da jeg… *men hva i svarte*… Hvem er det som har lagt en håndfull jordnøtter i skapet?! Dette er og blir et mysterium, og det vekket den lille Frøken Detektiv i meg. Jeg svinset ut i stua for å spørre søster Moansa om det var en grunn til at det lå nøtter i skapet mitt. Hun ble med inn på rommet mitt, men så (til min store skuffelse) like overrasket ut som meg selv. Hun hentet pliktoppfyllende, som en ekte Afrikansk tenåringsjente, kost og feiebrett for å fjerne det plantede dyreforet. Jeg kom altså ikke fram til noen løsning på kveldens ’nøtter’ – bokstavelig talt.
Kveldens andre skrekkmoment meldte seg da jeg varm og tilfreds trådte inn på rommet mitt etter et behagelig kveldsbad (som fortsatt innebærer en kopp og en bøtte med oppvarmet vann). Denne gangen var det en uskyldig gekko som fikk gleden av å bivåne den ’store vennlige kjempens’ angstanfall, en mulig bivirkning av allerede å være på vakt. Nå er det nok noen som tenker at jeg har blitt over gjennomsnittet skvetten, eller at jeg begynner å bli paranoid. Jeg må derfor legge til at jeg ikke skvatt det minste da jeg møtte 4 rotter på kjøkkenet litt senere. Jeg har vent meg til at de klatrer opp veggen og forsvinner i hullet i taket når jeg åpner kjøkkendøren på vidt gap. Det er bare å vente til de har forsvunnet opp i rottereiret sitt, så er kysten klar. Dette er jo HELT normalt, ikke noe å bry seg om – ”for de kommer ikke til å bite”!
Det skal legges til at jeg fikk hostfar og bror til å gjennomgå samme prosedyre med kost og feiebrett for å fjerne et lite lager Donald-Duck-nøtter for kun få uker siden, etter at jeg hørte skumle lyder i skapet om natten. Det er noe mistenkelig at det da igjen ligger nøtter i skapet (…). Jeg føler at det er noen som prøver å spille meg et puss. Kanskje kollegene mine har inngått en hemmelig avtale med vertsfamilien, eller så er det den lokale arbeidsgiveren som prøver å finne en uoriginal måte for å drive meg ut av organisasjonen. Jeg oppfordrer samtlige til å komme med kreative løsninger på denne nøtten!
Bibel, Beach & Boogie
I tillegg til å bli kjent med nye mennesker og være offer for mageproblemer (som resulterte i at jeg etter to uker dro for å undersøke en eventuell infeksjon på sykehuset i Mansa – noe de bekreftet at det ikke var), så har jeg den siste tiden slått i hjel noen timer på Samfyas hvite sandstrand. Dette er uten tvil Samfyas høydepunkt. Her er det stadig noen lokale beachboys som prøver å lure meg til å betale beach fee for å benytte meg av den offentlige stranden. De har ikke lykkes hittil, og etter å ha gjort nærmere research om denne såkalte beach fee’en vil de nok dessverre ikke klare å lure meg senere heller. Men det er mulig jeg velger å spytte i noen quacha for å benytte meg av den nye lodgen de bygger et stykke unna. Jeg gikk dit sammen med Michael, den forrige SCORE frivilllige, som har vært her for å bistå meg med nødvendig informasjon om arbeidet og samarbeidspartene. Det skal sies at den nye lodgen kommer til å bli et flott sted å vise til alle som måtte finne på å legge turen til Samfya mens jeg er her (…). Den ligger fint til i en skråning med gode sanitære forhold og beachen som nærmeste nabo. Jeg møtte tilfeldigvis på sjefen sjøl som kunne informere om de store planene de har for stedet, og det innebærer også goder til lokalsamfunnet i beste ’økoturisme-ånd'.
I tillegg til å nyte livet på stranden har jeg også deltatt (relativt passivt) på diverse kirkesammenkomster i det siste. Etter en ’høyst nødvendig’ rehabiliteringstur til mine venner i Lusaka, ble jeg invitert med på en katolsk ungdomsleir i skogen ved Lake Chibinde. Gift (Charitys sønn) ble også med på lasset. Jeg syklet gjennom landsbyen med ungen på ryggen i en chitenge (det afrikanske kledet kvinnene trer om seg for ikke å vise hud og former, eller bruker som babyslynge), til landsbybeboernes store glede. Dette skapte latter og (om enn noe selvforskyldt) uønsket oppmerksomhet. Synet av en syklende muzungu med en litt for chubby mørkhudet baby er nok ikke noe de ser hver dag. Folk pekte og lo og utbrøt noe som jeg antar betyr ’se på muzungu’. Vel framme i leiren ble Gift bedre kjent som ’the muzungu’s baby’, som kan oversettes med ’den hvite ungen/ bleikfisens barn.
Vel framme i leiren sov vi under åpen himmel til lyden av bongotrommer og lukten av knitrende leirbål. På dagen lærte deltakerne ulike lifeskills som å sette pris på godene ved å bo på landsbygda, å unngå ekteskap i for ung alder, hvordan å unngå HIV/AIDS, og selvfølgelig (siden dette var en katolsk forsamling) at alt liv som blir satt til jorden er verdifullt og derfor ikke bør fjernes ved hjelp av abort. På kveldstid var det skuespill, sang og dans som stod på agendaen. Alle kor danser mens de synger så klart for TIA (This Is Africa). Litt uforberedt ble også jeg dratt med for å danse på rekke foran forsamlingen. Jeg gjorde mitt beste for å følge trinnene til min venn Charity, som danset foran meg. Til publikums overraskelse klarte jeg faktisk å holde tritt. "Se muzungu klarer det, hun klarer det!"
Min neste opplevelse med den zambiske kirkekulturen ble avlagt hos menigheten ’The Holyness’. Jeg ble overtalt til å bli med min nye venninne Bope (Gift på bemba, uttales Vope). Det startet pent med en andakt, før koret tok over og hele menigheten danset fra side til side. Deretter var det tid for bønn og samtlige delte høylytt av sine bønner til den mektige skaperen. Det hele minnet mer om en djevelutdrivelse enn en uskyldig bønn til Gud, og det ble litt i det meste laget for en skarve nordboer. Jeg ble også overbevist om at dette ikke var stedet for meg da taleren under prekenen påpekte at ’for å være et godt menneske, er man nødt til å tro på Gud’. Nå vurderer jeg nesten å konvertere til den harmoniske Buddhismen, hvor man får tro hva man vil og allikevel være god og snill. Halleluja – og Gud være med dere alle sammen!
tirsdag 11. august 2009
Første møte med Samfya
Jeg har nå tilbrakt en ukes tid i Samfya. Bussturen fra Lusaka tok 12,5 timer, og er ikke å anbefale for folk med sart helse eller store luksus-kriterier (…). Vi ankom holdeplassen i Samfya ca kl 05 på natten/ eller morgenen, alt ettersom man ser det.
Samfya er en liten rural landsby nord i Zambia, hvor lokalbefolkningen lever av fiske og jordbruk. Naturlandskapet er nokså frodig og Lake Bangeweulu er en viktig bidragsyter til folks føde og levebrød. Altså, det går mye i fisk. Det er også et lite handelssenter og et marked, og det sies meg at man kan få tak i nyheter importert fra Tanzania til en billig penge. Ellers ser sentrum ut som en scene fra en gammel Wester’n film. Lenger oppe i dalen står stråhyttene tett i tett, og folk titter med store øyne når jeg beveger meg gjennom landsbyen. Ellers på min vandring møter jeg på galende haner, høner som flakser, barn som bærer vann, kvinner som vasker klær i sumpen, menn som lager murstein og bygger hus, og flust av syklister. Dette er Afrikas versjon av Danmark. Barna ler, peker og roper muzungu (hviting), og de aller minste begynner å gråte når de ser meg. Noen drister seg til å spørre ”how are you”, men engelsken stopper som regel der. Det betyr i praksis at jeg blir nødt til å lære meg bemba, som er et av hovedspråkene i Zambia (av totalt 72 språk). Jeg drister meg utpå med ”mule shani”, som betyr ”hvordan har du det”, men det stopper sånn ca der for meg også. Ergo, kommunikasjonen er ikke helt på topp i skrivende stund.
Kommunikasjonsbarrierene eksisterer for så vidt innad i familien jeg bor hos også. Vertsfar James (35) snakker nokså godt engelsk, men det tok noen dager før jeg følte at vi var på nett. Mor Patience (29), som by the way er en veldig vakker dame, og deres rampete sønn Chibwe (5), er det ikke like lett å kommunisere med. Men det går seg vel til når jeg har lært meg flytende bemba (…). Vertsfar sin nevø Daniel (17) skal bo hos oss en måned mens skolen holder stengt. I tillegg bor vertsmor sin lillesøster Mwansa (16) her. Det er hun som tar seg av alt husarbeidet og matlagingen, i allefall midlertidig. Patience er nemlig høygravid og venter sitt andre barn i September. Det blir spennende! Det kommende familietilskuddet kommer antakelig til å sloss med flaggermusene på oven om å stjele nattesøvnen min (…).
Flaggermus og skadedyr er, i og for seg, et kapittel for seg selv. En hel hær med flaggermus har tydeligvis slått leir i et hulrom i taket, og på natterstid danses det rumba og skåles i rom der oppe. Det er, bokstavelig talt, hæla i taket og tenna i tapeten. Alt har sin sjarm, men mitt nye yrke som flaggermnuslortskuffer er vel ikke akkurat noe å sette på CV’en i ettertid. Ei heller at boligstatus per dags dato går under kategorien musebo(…). Da jeg skulle ut på kjøkkenet natt til fredag pilte det et digert beist gjennom stua og inn på kjøkkenet, før det krabbet oppover veggen og forsvant i et hull i taket. Jeg er neimen ikke sikker på om det var en rotte eller en mus. De siste to kveldene har det i tillegg raslet illevarslende i skapet på rommet mitt, men jeg har ingen planer om å undersøke saken ( i allefall ikke selv). Som min team-venn Øyvind pleier å si: You gotta love it!
For spesielt interesserte kan jeg informere om at kattevasken foretas ved hjelp av en kopp og en bøtte med oppvarmet vann. Jeg sitter på huk i badekaret (som ikke har annen funksjon enn beskrevet) og heller vann over meg, såper meg inn og skyller ved hjelp av koppen. Måltidene består av frokost inkludert loff med peanøttsmør eller syltetøy (ris med egg og tomatsaus i helgene) og nshima (en hvit deiglignende masse bestående av vann og maismel) med spinat og kjøtt eller fisk til lunsj og middag. Jeg klarer ikke å spise så mye, men venner meg til det sakte men sikkert. Herlig slankekur!
Far og mor spiser hver for seg. Jeg vet ikke om det er kulturelt eller praktisk betinget i dette tilfellet. Kanskje begge deler. Selv har jeg ikke helt fortstått min plass i familiene enda. Ved første måltid ble jeg plassert med far foran tv’en. Neste gang med mor og barn rundt spisebordet. Deretter var det tilbake i stua, og det virker som det er der jeg skal bli, så jeg har nesten slått meg til ro med det.
Det dumper stadig inn venner av James (vertsfar) som vil møte det nye familiemedlemmet som har ankommet (det vil si meg). Jeg hadde en lang samtale med en av de om blant annet det norske sosial-systemet, samboerskap, unge som flytter hjemmefra etter fullført videregående og at foreldrene dermed ikke bestemmer like mye i livene deres lenger. Han fortalte meg hvordan en mann her må gå fram når han ønsker å fri til sin kommende hustru. Først må han betale brudepenger til familien for sin tilkommende. Dette foregår via en mellommann. Når han så ønsker å gifte seg må han betale på ny. Da jeg fortalte at begge kjønn står fritt til å fri i Norge, kastet han hode til den ene siden, satte seg så lenger fram i sofaen, tittet på meg med kuleøyne og lo så han runget. Den samme bevegelsen ble gjentatt flere ganger under samtalen, og det var i grunn underholdende nok i seg selv. Han ga seg også over da jeg fortalte at folk bor sammen uten å være gift - og det med felles barn i tillegg, hvor liten innflytelse foreldre har på sine barns handlinger og at mange ikke går i kirken i det hele tatt. Jeg tror nesten det ble litt mye å ta innover seg, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var siste samtale.
De som kommer til å redde oppholdet her i Samfya er min fantastiske kontaktperson Charity (29) og hennes nydelige sønn Gift (3). De har, i tillegg til vertsfamilien min, tatt veldig godt i mot meg og åpnet sitt hjem og hjerte på fullt gap. Charity har tatt meg med rundt Samfya og presentert meg for kvinnene jeg skal jobbe med. Mitt oppdrag er hovedsakelig å organisere og assistere nettball og fotball for disse kvinnene. Det er nettopp mitt kjønn og bakgrunn innen utvikling som har blitt vektlagt som grunnlag for prosjektplassering, da det har vist seg å by på problemer å ha menn i denne stilling. Vi får nå se om mine egenskaper som nordboer med andre verdier og holdninger egner seg til å forstå kvinnenes behov. Jeg må innrømme at jeg føler meg noe malplassert. Hva vet vel en skarve nordmann om hvordan det er å vokse opp i en rural fiskelandsby nord i Zambia? I tillegg skal jeg assistere og veilede gymlærere på 3 ulike skoler med gymundervisningen. Den første måneden kommer til å gå med til å gjøre seg kjent med Samfya og eventuelle nøkkelpersoner. Om jeg overlever vel og merke(…). Det er nok av farer som lurer i farvannet. Det sies at det er krokodiller i innsjøen, og i tropestrøk der det er ferskvann er det også Bilharzia (parasitter som borer seg gjennom huden). Lokalbefolkningen sier at det ikke er Bilharzia i vannet, men det spørs om det blir noen svømmeturer på Copa Cabana med det første. Jeg har dristet meg til å vasse i vannet, så nå er det bare å vente i spenning på resultatet. Uansett, det sies at det som ikke tar livet av deg skal gjøre deg sterkere!
Samfya er en liten rural landsby nord i Zambia, hvor lokalbefolkningen lever av fiske og jordbruk. Naturlandskapet er nokså frodig og Lake Bangeweulu er en viktig bidragsyter til folks føde og levebrød. Altså, det går mye i fisk. Det er også et lite handelssenter og et marked, og det sies meg at man kan få tak i nyheter importert fra Tanzania til en billig penge. Ellers ser sentrum ut som en scene fra en gammel Wester’n film. Lenger oppe i dalen står stråhyttene tett i tett, og folk titter med store øyne når jeg beveger meg gjennom landsbyen. Ellers på min vandring møter jeg på galende haner, høner som flakser, barn som bærer vann, kvinner som vasker klær i sumpen, menn som lager murstein og bygger hus, og flust av syklister. Dette er Afrikas versjon av Danmark. Barna ler, peker og roper muzungu (hviting), og de aller minste begynner å gråte når de ser meg. Noen drister seg til å spørre ”how are you”, men engelsken stopper som regel der. Det betyr i praksis at jeg blir nødt til å lære meg bemba, som er et av hovedspråkene i Zambia (av totalt 72 språk). Jeg drister meg utpå med ”mule shani”, som betyr ”hvordan har du det”, men det stopper sånn ca der for meg også. Ergo, kommunikasjonen er ikke helt på topp i skrivende stund.
Kommunikasjonsbarrierene eksisterer for så vidt innad i familien jeg bor hos også. Vertsfar James (35) snakker nokså godt engelsk, men det tok noen dager før jeg følte at vi var på nett. Mor Patience (29), som by the way er en veldig vakker dame, og deres rampete sønn Chibwe (5), er det ikke like lett å kommunisere med. Men det går seg vel til når jeg har lært meg flytende bemba (…). Vertsfar sin nevø Daniel (17) skal bo hos oss en måned mens skolen holder stengt. I tillegg bor vertsmor sin lillesøster Mwansa (16) her. Det er hun som tar seg av alt husarbeidet og matlagingen, i allefall midlertidig. Patience er nemlig høygravid og venter sitt andre barn i September. Det blir spennende! Det kommende familietilskuddet kommer antakelig til å sloss med flaggermusene på oven om å stjele nattesøvnen min (…).
Flaggermus og skadedyr er, i og for seg, et kapittel for seg selv. En hel hær med flaggermus har tydeligvis slått leir i et hulrom i taket, og på natterstid danses det rumba og skåles i rom der oppe. Det er, bokstavelig talt, hæla i taket og tenna i tapeten. Alt har sin sjarm, men mitt nye yrke som flaggermnuslortskuffer er vel ikke akkurat noe å sette på CV’en i ettertid. Ei heller at boligstatus per dags dato går under kategorien musebo(…). Da jeg skulle ut på kjøkkenet natt til fredag pilte det et digert beist gjennom stua og inn på kjøkkenet, før det krabbet oppover veggen og forsvant i et hull i taket. Jeg er neimen ikke sikker på om det var en rotte eller en mus. De siste to kveldene har det i tillegg raslet illevarslende i skapet på rommet mitt, men jeg har ingen planer om å undersøke saken ( i allefall ikke selv). Som min team-venn Øyvind pleier å si: You gotta love it!
For spesielt interesserte kan jeg informere om at kattevasken foretas ved hjelp av en kopp og en bøtte med oppvarmet vann. Jeg sitter på huk i badekaret (som ikke har annen funksjon enn beskrevet) og heller vann over meg, såper meg inn og skyller ved hjelp av koppen. Måltidene består av frokost inkludert loff med peanøttsmør eller syltetøy (ris med egg og tomatsaus i helgene) og nshima (en hvit deiglignende masse bestående av vann og maismel) med spinat og kjøtt eller fisk til lunsj og middag. Jeg klarer ikke å spise så mye, men venner meg til det sakte men sikkert. Herlig slankekur!
Far og mor spiser hver for seg. Jeg vet ikke om det er kulturelt eller praktisk betinget i dette tilfellet. Kanskje begge deler. Selv har jeg ikke helt fortstått min plass i familiene enda. Ved første måltid ble jeg plassert med far foran tv’en. Neste gang med mor og barn rundt spisebordet. Deretter var det tilbake i stua, og det virker som det er der jeg skal bli, så jeg har nesten slått meg til ro med det.
Det dumper stadig inn venner av James (vertsfar) som vil møte det nye familiemedlemmet som har ankommet (det vil si meg). Jeg hadde en lang samtale med en av de om blant annet det norske sosial-systemet, samboerskap, unge som flytter hjemmefra etter fullført videregående og at foreldrene dermed ikke bestemmer like mye i livene deres lenger. Han fortalte meg hvordan en mann her må gå fram når han ønsker å fri til sin kommende hustru. Først må han betale brudepenger til familien for sin tilkommende. Dette foregår via en mellommann. Når han så ønsker å gifte seg må han betale på ny. Da jeg fortalte at begge kjønn står fritt til å fri i Norge, kastet han hode til den ene siden, satte seg så lenger fram i sofaen, tittet på meg med kuleøyne og lo så han runget. Den samme bevegelsen ble gjentatt flere ganger under samtalen, og det var i grunn underholdende nok i seg selv. Han ga seg også over da jeg fortalte at folk bor sammen uten å være gift - og det med felles barn i tillegg, hvor liten innflytelse foreldre har på sine barns handlinger og at mange ikke går i kirken i det hele tatt. Jeg tror nesten det ble litt mye å ta innover seg, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var siste samtale.
De som kommer til å redde oppholdet her i Samfya er min fantastiske kontaktperson Charity (29) og hennes nydelige sønn Gift (3). De har, i tillegg til vertsfamilien min, tatt veldig godt i mot meg og åpnet sitt hjem og hjerte på fullt gap. Charity har tatt meg med rundt Samfya og presentert meg for kvinnene jeg skal jobbe med. Mitt oppdrag er hovedsakelig å organisere og assistere nettball og fotball for disse kvinnene. Det er nettopp mitt kjønn og bakgrunn innen utvikling som har blitt vektlagt som grunnlag for prosjektplassering, da det har vist seg å by på problemer å ha menn i denne stilling. Vi får nå se om mine egenskaper som nordboer med andre verdier og holdninger egner seg til å forstå kvinnenes behov. Jeg må innrømme at jeg føler meg noe malplassert. Hva vet vel en skarve nordmann om hvordan det er å vokse opp i en rural fiskelandsby nord i Zambia? I tillegg skal jeg assistere og veilede gymlærere på 3 ulike skoler med gymundervisningen. Den første måneden kommer til å gå med til å gjøre seg kjent med Samfya og eventuelle nøkkelpersoner. Om jeg overlever vel og merke(…). Det er nok av farer som lurer i farvannet. Det sies at det er krokodiller i innsjøen, og i tropestrøk der det er ferskvann er det også Bilharzia (parasitter som borer seg gjennom huden). Lokalbefolkningen sier at det ikke er Bilharzia i vannet, men det spørs om det blir noen svømmeturer på Copa Cabana med det første. Jeg har dristet meg til å vasse i vannet, så nå er det bare å vente i spenning på resultatet. Uansett, det sies at det som ikke tar livet av deg skal gjøre deg sterkere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
