Bibel, Beach & Boogie

I tillegg til å bli kjent med nye mennesker og være offer for mageproblemer (som resulterte i at jeg etter to uker dro for å undersøke en eventuell infeksjon på sykehuset i Mansa – noe de bekreftet at det ikke var), så har jeg den siste tiden slått i hjel noen timer på Samfyas hvite sandstrand. Dette er uten tvil Samfyas høydepunkt. Her er det stadig noen lokale beachboys som prøver å lure meg til å betale beach fee for å benytte meg av den offentlige stranden. De har ikke lykkes hittil, og etter å ha gjort nærmere research om denne såkalte beach fee’en vil de nok dessverre ikke klare å lure meg senere heller. Men det er mulig jeg velger å spytte i noen quacha for å benytte meg av den nye lodgen de bygger et stykke unna. Jeg gikk dit sammen med Michael, den forrige SCORE frivilllige, som har vært her for å bistå meg med nødvendig informasjon om arbeidet og samarbeidspartene. Det skal sies at den nye lodgen kommer til å bli et flott sted å vise til alle som måtte finne på å legge turen til Samfya mens jeg er her (…). Den ligger fint til i en skråning med gode sanitære forhold og beachen som nærmeste nabo. Jeg møtte tilfeldigvis på sjefen sjøl som kunne informere om de store planene de har for stedet, og det innebærer også goder til lokalsamfunnet i beste ’økoturisme-ånd'. I tillegg til å nyte livet på stranden har jeg også deltatt (relativt passivt) på diverse kirkesammenkomster i det siste. Etter en ’høyst nødvendig’ rehabiliteringstur til mine venner i Lusaka, ble jeg invitert med på en katolsk ungdomsleir i skogen ved Lake Chibinde. Gift (Charitys sønn) ble også med på lasset. Jeg syklet gjennom landsbyen med ungen på ryggen i en chitenge (det afrikanske kledet kvinnene trer om seg for ikke å vise hud og former, eller bruker som babyslynge), til landsbybeboernes store glede. Dette skapte latter og (om enn noe selvforskyldt) uønsket oppmerksomhet. Synet av en syklende muzungu med en litt for chubby mørkhudet baby er nok ikke noe de ser hver dag. Folk pekte og lo og utbrøt noe som jeg antar betyr ’se på muzungu’. Vel framme i leiren ble Gift bedre kjent som ’the muzungu’s baby’, som kan oversettes med ’den hvite ungen/ bleikfisens barn. Vel framme i leiren sov vi under åpen himmel til lyden av bongotrommer og lukten av knitrende leirbål. På dagen lærte deltakerne ulike lifeskills som å sette pris på godene ved å bo på landsbygda, å unngå ekteskap i for ung alder, hvordan å unngå HIV/AIDS, og selvfølgelig (siden dette var en katolsk forsamling) at alt liv som blir satt til jorden er verdifullt og derfor ikke bør fjernes ved hjelp av abort. På kveldstid var det skuespill, sang og dans som stod på agendaen. Alle kor danser mens de synger så klart for TIA (This Is Africa). Litt uforberedt ble også jeg dratt med for å danse på rekke foran forsamlingen. Jeg gjorde mitt beste for å følge trinnene til min venn Charity, som danset foran meg. Til publikums overraskelse klarte jeg faktisk å holde tritt. "Se muzungu klarer det, hun klarer det!" Min neste opplevelse med den zambiske kirkekulturen ble avlagt hos menigheten ’The Holyness’. Jeg ble overtalt til å bli med min nye venninne Bope (Gift på bemba, uttales Vope). Det startet pent med en andakt, før koret tok over og hele menigheten danset fra side til side. Deretter var det tid for bønn og samtlige delte høylytt av sine bønner til den mektige skaperen. Det hele minnet mer om en djevelutdrivelse enn en uskyldig bønn til Gud, og det ble litt i det meste laget for en skarve nordboer. Jeg ble også overbevist om at dette ikke var stedet for meg da taleren under prekenen påpekte at ’for å være et godt menneske, er man nødt til å tro på Gud’. Nå vurderer jeg nesten å konvertere til den harmoniske Buddhismen, hvor man får tro hva man vil og allikevel være god og snill. Halleluja – og Gud være med dere alle sammen!