Julekos - det beste fra to ulike verdener

Det har meg kommet for øret at det er på høy tid å oppdatert bloggen. Det har vært tyst på denne kanten i det siste, men det vil ikke si at det har gått stille for seg. Tvert derimot! I desember vendte jeg nesa mot Sør-Afrika hvor de idrettsfrivillige var samlet for en ukes julekalas og kurs i regi av Norges Idrettshøyskole som en del av årsenheten ’Idrett, kultur og utviklingssamarbeid’. Under kursuken bodde vi trygt bak lås og slå på Western Cape University, som også er kjent som Nelson Mandela’s universitet. Ikke for at DET stoppet oss fra å gjøre Cape Town utrygt på natterstid i julesesongen må du tro. Vi startet uken med en rocka the Killers konsert i Paarl, for øvrig en fantastisk (musikk-) opplevelse, for deretter å ikle oss finstasen for en noe mer klassisk Cats musikal. Toppen av kransekaka var den akk så festlige og særnorske tradisjonen: julebord! 18 stivpyntede frivillige, samt et par representanter fra henholdsvis NIF og NIH (Norges Idrettshøgskole), stilte forventningsfulle til fest og moro på en bergknaus med fantastisk utsikt over Cape Town. Det ble spilt og sunget julemusikk på veien fram til lokalet, hvor julemåltidet ble inntatt med hevede glass, allsang og god stemning. Litt dans ble det også tid til før kremen av norsk ungdom vendte nesa mot sentrum, og selv den mannlige studiekoordinatoren ble svingt rundt av gruppas selvutnevnte drama-queen fra Florø (uten å nevne navn…).

Etter ”studieturen” var det tid for jentetur i Cape Town-Paarl-Stellenboch-Hermanus- området. Stine, Hilde, Lisabet og jeg la ut på en aldri så liten roadtrip for å se hval i Hermanus og smake vin i Paarl/Stellenboch. Vi så dessverre ingen hval i Hermanus da hvalsesongen akkurat var over, men vi fikk da i allefall sett delfiner og padlet i kajakk blant seler. Vi så for øvrig hval på stranda i Camp Bay i Cape Town før vi dro, så det gjorde ingen ting at planene ble noe endret i Hermanus. Spesielt ikke siden vi fikk vårt eget splitter nye ”strandhus” og boltre oss på for en natt etter et halvt år med ’sardin i boks - tilværelse’. Som seg hør og bør holdt vi selvsagt en liten privat innflytningsfest i kåken vår. I Stellenboch bodde vi noe mer primitivt, men allikevel kummelig nok blant hvite murbyggninger (og folk) i den ’victoriansk-inspirerte’ byen. Det var kun Stine og jeg som kom oss på vin og ostesmaking, men vi hadde til gjengjeld en fantastisk tur i det vakre fjellandskapet rundt i Eastern Cape. På vei tilbake til Cape Town dro vi innom og kikket på pingviner i kjole og hvitt like ved Kapp det gode håp, før vi atter en gang var på plass i Cape Town. De siste dagene før firkløveret skilte vei var det party, shopping, strandliv, fjellvandring på Table Mountain, visitt på cella til Nelson Mandela på Robben Island og fallskjermhopping som stod på menyen. Sistnevnte var en fantastisk opplevelse, selv om kroppen min ikke syntes det var helt naturlig å bli kastet utfor et fly i 10 000 fots høyde. Kan du skjønne det?! Jeg var i transe i flere timer etterpå, men det var absolutt verdt det. Been there, done that. Check!

Etter uanmeldt å ha trappet opp på døra hos samtlige familiemedlemmer og venner som årets julegave anno 2009 da jeg egentlig skulle feriert i Sør-Afrika, fikk jeg selv en trivelige overraskelse da jeg atter en gang satte mine føtter på zambisk jord på nyåret. Jeg ble tilbudt å flytte til Lusaka og jobbe for NOWSPAR, en organisasjon som setter kvinner og idrett i forsetet. Det var rart å komme tilbake til varmen etter å ha tilbrakt julen hjemme i vinterlandskap og velstand. På vei fra flyplassen kjørte vi gjennom de fattigste områdene av Lusaka, og selv om dette er en betydelig del av hverdagen min her nede fikk jeg virkelig kjenne kontrastene på kroppen. Vel framme i bydelen Bauleni forentes alle de idrettsfrivillige for et SCORE-seminar før det var tid for å reise tilbake til våre respektive lokalsamfunn. Selv satte jeg av gårde til Samfya, der jeg avsluttet arbeidet mitt og tok farvel med samtlige venner, ungdommer og barn.