Mysterium i Musebo Zoologiske

Jeg vil starte dette innlegget med å meddele at jeg har vært på nippet til å gjennomgå opptil flere fryktfremkallende hjerteattakk den siste tiden. Disse skyldes ganske enkelt nærværet til noen av de ikke-menneskelige beboerne i Musebo Zoologiske, som jeg nå har valgt å kalle mitt nye hjem (ganske enkelt fordi det stadig flytter inn nye beboere her). Nyankommet er nå 4 høner og ekle larvelignende innsekter som kan fly. Sistnevnte ser ut til å trives med å fly i sirkel over myggnettingen på rommet mitt, hvor de lager en irriterende summelyd. Det ser i grunn ut som de er overstadig beruset (mulig de har vært på fest hos flaggermusene på loftet og fått litt for mye Rom og Cola). Jeg har også vært vitne til et mord i Musebo Zoologiske. En morgen våknet jeg opp av at noen, bokstavelig talt, skrek for sitt liv ute i hagen. Jeg tittet ut og så hostfar med en stor kniv i neven mens brødrene mine holdt offeret nede. Det var riktig nok en geit familien holdt på å ta livet av, men det gjorde ikke saken noe mindre dramatisk i mine øyne. Fristelsen for å si at jeg hadde glemt å nevne at jeg er vegetarianer meldte seg brått. Jeg har strengt tatt ikke behov for å se middagen i øynene før den tar sitt siste sukk. Jada, det er gøy på landet! Sånt no ha’kke de i by’n!

Men tilbake til de nærliggende hjerteattakkene jeg var i ferd med å fortelle om, to av de opplevde jeg med ganske korte mellomrom for et par kvelder siden (det kan umulig være sunt). Første gang hjertet mitt nærmest stoppet opp, etter å ha slått kollbøtte og salto morttale, var da en mus kom stormende ut av skapet på rommet mitt på god vei mot mine bare hvite føtter (jeg har blitt nokså bevisst min ’velsignede’ hvite hudfarge de siste ukene…). Heldigvis visste musa bedre og snudde på hælen da den fikk se meg, antakeligvis like redd som den ’store vennlige kjempen’ på utsiden av museboligen. Jeg dristet meg til å åpne skapet da jeg… *men hva i svarte*… Hvem er det som har lagt en håndfull jordnøtter i skapet?! Dette er og blir et mysterium, og det vekket den lille Frøken Detektiv i meg. Jeg svinset ut i stua for å spørre søster Moansa om det var en grunn til at det lå nøtter i skapet mitt. Hun ble med inn på rommet mitt, men så (til min store skuffelse) like overrasket ut som meg selv. Hun hentet pliktoppfyllende, som en ekte Afrikansk tenåringsjente, kost og feiebrett for å fjerne det plantede dyreforet. Jeg kom altså ikke fram til noen løsning på kveldens ’nøtter’ – bokstavelig talt.

Kveldens andre skrekkmoment meldte seg da jeg varm og tilfreds trådte inn på rommet mitt etter et behagelig kveldsbad (som fortsatt innebærer en kopp og en bøtte med oppvarmet vann). Denne gangen var det en uskyldig gekko som fikk gleden av å bivåne den ’store vennlige kjempens’ angstanfall, en mulig bivirkning av allerede å være på vakt. Nå er det nok noen som tenker at jeg har blitt over gjennomsnittet skvetten, eller at jeg begynner å bli paranoid. Jeg må derfor legge til at jeg ikke skvatt det minste da jeg møtte 4 rotter på kjøkkenet litt senere. Jeg har vent meg til at de klatrer opp veggen og forsvinner i hullet i taket når jeg åpner kjøkkendøren på vidt gap. Det er bare å vente til de har forsvunnet opp i rottereiret sitt, så er kysten klar. Dette er jo HELT normalt, ikke noe å bry seg om – ”for de kommer ikke til å bite”!

Det skal legges til at jeg fikk hostfar og bror til å gjennomgå samme prosedyre med kost og feiebrett for å fjerne et lite lager Donald-Duck-nøtter for kun få uker siden, etter at jeg hørte skumle lyder i skapet om natten. Det er noe mistenkelig at det da igjen ligger nøtter i skapet (…). Jeg føler at det er noen som prøver å spille meg et puss. Kanskje kollegene mine har inngått en hemmelig avtale med vertsfamilien, eller så er det den lokale arbeidsgiveren som prøver å finne en uoriginal måte for å drive meg ut av organisasjonen. Jeg oppfordrer samtlige til å komme med kreative løsninger på denne nøtten!

Bibel, Beach & Boogie

I tillegg til å bli kjent med nye mennesker og være offer for mageproblemer (som resulterte i at jeg etter to uker dro for å undersøke en eventuell infeksjon på sykehuset i Mansa – noe de bekreftet at det ikke var), så har jeg den siste tiden slått i hjel noen timer på Samfyas hvite sandstrand. Dette er uten tvil Samfyas høydepunkt. Her er det stadig noen lokale beachboys som prøver å lure meg til å betale beach fee for å benytte meg av den offentlige stranden. De har ikke lykkes hittil, og etter å ha gjort nærmere research om denne såkalte beach fee’en vil de nok dessverre ikke klare å lure meg senere heller. Men det er mulig jeg velger å spytte i noen quacha for å benytte meg av den nye lodgen de bygger et stykke unna. Jeg gikk dit sammen med Michael, den forrige SCORE frivilllige, som har vært her for å bistå meg med nødvendig informasjon om arbeidet og samarbeidspartene. Det skal sies at den nye lodgen kommer til å bli et flott sted å vise til alle som måtte finne på å legge turen til Samfya mens jeg er her (…). Den ligger fint til i en skråning med gode sanitære forhold og beachen som nærmeste nabo. Jeg møtte tilfeldigvis på sjefen sjøl som kunne informere om de store planene de har for stedet, og det innebærer også goder til lokalsamfunnet i beste ’økoturisme-ånd'. I tillegg til å nyte livet på stranden har jeg også deltatt (relativt passivt) på diverse kirkesammenkomster i det siste. Etter en ’høyst nødvendig’ rehabiliteringstur til mine venner i Lusaka, ble jeg invitert med på en katolsk ungdomsleir i skogen ved Lake Chibinde. Gift (Charitys sønn) ble også med på lasset. Jeg syklet gjennom landsbyen med ungen på ryggen i en chitenge (det afrikanske kledet kvinnene trer om seg for ikke å vise hud og former, eller bruker som babyslynge), til landsbybeboernes store glede. Dette skapte latter og (om enn noe selvforskyldt) uønsket oppmerksomhet. Synet av en syklende muzungu med en litt for chubby mørkhudet baby er nok ikke noe de ser hver dag. Folk pekte og lo og utbrøt noe som jeg antar betyr ’se på muzungu’. Vel framme i leiren ble Gift bedre kjent som ’the muzungu’s baby’, som kan oversettes med ’den hvite ungen/ bleikfisens barn. Vel framme i leiren sov vi under åpen himmel til lyden av bongotrommer og lukten av knitrende leirbål. På dagen lærte deltakerne ulike lifeskills som å sette pris på godene ved å bo på landsbygda, å unngå ekteskap i for ung alder, hvordan å unngå HIV/AIDS, og selvfølgelig (siden dette var en katolsk forsamling) at alt liv som blir satt til jorden er verdifullt og derfor ikke bør fjernes ved hjelp av abort. På kveldstid var det skuespill, sang og dans som stod på agendaen. Alle kor danser mens de synger så klart for TIA (This Is Africa). Litt uforberedt ble også jeg dratt med for å danse på rekke foran forsamlingen. Jeg gjorde mitt beste for å følge trinnene til min venn Charity, som danset foran meg. Til publikums overraskelse klarte jeg faktisk å holde tritt. "Se muzungu klarer det, hun klarer det!" Min neste opplevelse med den zambiske kirkekulturen ble avlagt hos menigheten ’The Holyness’. Jeg ble overtalt til å bli med min nye venninne Bope (Gift på bemba, uttales Vope). Det startet pent med en andakt, før koret tok over og hele menigheten danset fra side til side. Deretter var det tid for bønn og samtlige delte høylytt av sine bønner til den mektige skaperen. Det hele minnet mer om en djevelutdrivelse enn en uskyldig bønn til Gud, og det ble litt i det meste laget for en skarve nordboer. Jeg ble også overbevist om at dette ikke var stedet for meg da taleren under prekenen påpekte at ’for å være et godt menneske, er man nødt til å tro på Gud’. Nå vurderer jeg nesten å konvertere til den harmoniske Buddhismen, hvor man får tro hva man vil og allikevel være god og snill. Halleluja – og Gud være med dere alle sammen!