Når nettene blir lange

Ettersom denne bloggen er beregnet å beskrive min hverdag som idrettsfrivillig, er det på høy tid at jeg belyser nettopp hva mine dager i Samfya går ut på. For det første kan jeg meddele at jeg har gjort sport av å forlenge nettene, rett og slett for å slå i hjel noen overflødige timer, da det foreløpig er ganske stille på arbeidsfronten. Og skal jeg være ærlig, så er det like greit. Det er en grunn til at det eksisterer alkoholproblemer spesielt på bygda, og det er (blant annet) mangel på annet å bedrive dagene med. Ergo har jeg konkludert med at det er mye bedre å slå i hjel noen timer med søvn enn å knerte leveren med alkohol. For de som kjenner meg godt, så trenger jeg sikkert ikke å nevne at jeg ikke er så verst fornøyd med den konklusjonen (…). Men det skal også sies at når jeg haler meg ut av sengen mange timer etter resten av familien, så viser ikke uret mer enn 09 – noe som fortsatt er veldig sent her i Zambia. Min hostsøster står opp kl 05 hver eneste dag for å gjøre sine plikter før hun går på skolen, og far har den siste tiden stått opp kl 03 for å studere til eksamen. Jeg, derimot, kjører med andre ord samme døgnrytme i Zambia som hjemme i Norge. Men jeg ser da på ingen måte noen grunn til å forandre på det - særlig ikke når alternativet er å tvinne tomler, eller å henge på barer som får selv de bruneste bulene på Grønland til å minne om luksuriøse Bagatell i Bygdøy Allé.

En dag stod jeg opp klokken 07 for å informere ungdommen som skulle deltatt på en Kicking AIDS Out workshop at den var blitt utsatt til dagen etter. Da uret viste 12 syntes jeg allerede at dagen hadde vært uendelig lang der jeg gikk og ventet på at klokken skulle bli 14, da jeg skulle ha møte med gymlærerne på Samfya Basic School og diskutere videre framgang på gymfronten. Etter å ha innsett at det ikke kommer til å skje noen verdens ting om jeg ikke tar initiativ selv, har jeg nå tatt sakene i egne hender og trappet opp på rektors kontor helt alene (men på ingen måte med halen mellom beina). Etter 2 måneder og 4 forsøk har jeg endelig klart å få oversikt over gymtimene og gymlærerne jeg skal assistere og veilede, ganske så fornøyd med at strevet til slutt har gitt resultater. Det er som de sier: Den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves!

Nåja, nå skal vi ikke bli eplekjekke! Når jeg nå har håvet inn gym-timeplanen skulle én tro at det ikke skulle være noen sak å komme i gang med samarbeidet, men så feil kan man ta (…). Jeg har forstått at det ikke bare er gledelig å få en idrettsfrivillig med på laget, særlig ikke en som spør lærerne hvilke aktiviteter de pleier å gjennomføre med elevene. Forståelig nok (!). Når man egentlig sniker seg unna når timeplanen indikerer fysisk aktivitet, så har man jo heller ikke noe å bidra med når man blir stilt til veggen og må svare for seg. Dette resulterte i at møtet jeg hadde med lærerne ble nokså kort og lite innholdsrikt, men til slutt kom vi nå i allefall fram til at vi skal inkludere planlegging av gymtimene i lærernes ukentlige planleggingsdag.

I tillegg til utfordringene jeg møter i skoleverket, har jeg også innsett at det byr på uante utfordringer å arbeide med kvinnelagene. Blant de 9 kombinerte nettball/fotball-lagene jeg skal assistere har jeg enda til gode å se noen av kvinnene møte opp på trening. Gang på gang har jeg spurt når de ulike lagene trener, men når jeg møter opp er det ingen til stede. Ofte skyldes det at hele laget er opptatt med en begravelse, noe som er en langvarig prosess på disse kanter. Det har altså vært vanskelig å komme i gang både på skolene og med kvinnelagene, men jeg gir ikke opp så lett. Jeg har nå begynt å involvere ungdomsledere (peer leaders) til å lede aktiviteter for barn og unge etter skoletid. Vi har fått klarsignal fra rektor ved Samfya Basic School til å bruke skolens idrettsbaner og utstyr, og jeg ser optimistisk og målrettet på dette prosjektet. Ved å la det bli ungdommens eget prosjekt gjør jeg nå et tappert forsøk på å oppnå et bærekraftig resultat. Og jeg må si at det er en herlig gjeng jeg har med å gjøre. De mange ulike og festlige personlighetene gruppa er satt sammen av skaper liv og røre rundt seg, blant annet noen unge menn som (selvforklarlig) går under kallenavnet ’the Jamaican Boys’.

Uten om å sove, slikke sol på beachen og forsøke å få ting opp og gå i lokalsamfunnet, kan jeg legge til at jeg også tilbringer dagene med å synge japanske viser. Jeg har ironisk nok kanskje lært meg flere japanske gloser enn Bemba, grunnet en klype japanske frivillige som også er stasjonert ved Samfya Basic School. Hver ettermiddag arrangerer K, en ung mann som både ligner på og idealiserer Che Guevara, musikklubb for de som måtte være interessert. Bakgrunnen for denne musikklubben er en japansk festival de planlegger å gjennomføre i slutten av oktober. Og jeg er da ikke dårligere enn at jeg stiller opp der det skjer jeg heller og synger av full hals på min beste japansk: Ya wa na ha-to ga shi bi re ru ko ko chi yoi ha ri no shi ge ki, som kan oversettes med noe slikt som at ’hjertet mitt er paralysert’. Vi får håpe vi rekker å gjennomføre festivalen før regntida starter. Men mens nettene blir lange og kulda setter inn, så får ikke vesle musemor sagt til ungeflokken sin at ’hvis ingen går i fella, men passer seg for den, så skal alle sammen snart få feire jul igjen’, for hostfar har nå endelig gått aktivt inn for å ta livet av samtlige rotter og mus i Musebo Zoologiske. Heisann og hoppsann og fallerallera!

Digresjon: Om dette innlegget har blitt publisert, har det endelig lykkes etter flere dagers iherdig forsøk…

Hva er hverdag

Å sitte på en bambusmatte i skyggen av et mangotre mens hønene rasler i løvet på leting etter mat. Å høre bongotrommene dundre i takt med bassen fra den lokale puben og undres over det ekstreme lydnivået. Å se kvinner iført shitenge balansere vann og ved på hodet, mens barna deres gynger opp og ned bak på ryggen i takt med mødrenes smidige men bestemte hoftebevegelser. Å ergres over at strømmen går for endte gang på en og samme uke, og kanskje til og med for andre gang samme dag. Å kjenne solen steke mot issen og nyte en avkjølende dukkert, mens fersk fisk ligger lett henslengt på grillen klar til å bli fortært av en sulten mage. Å spise nshima og fisk til lunsj og middag dag etter dag og drømme seg hjem til taco, hjemmelagd pizza og mors julemiddag. Å kjenne det rumle i magen fordi tilstanden ikke er helt som den skal, og vite at dette er helt normalt. Ja, da vet du at du er i Afrika!